Verktøyene vi bruker når vi sammenligner sakte film i redigeringsprogrammer
Marte Solbakken viser hvilke verktøy og arbeidsmåter kurset bruker for å spille av opptak og sette naturlig sakte film side om side med sakte film laget i etterarbeid.
7 min lesetid
Utgangspunktet: to klipp av samme bevegelse
Når jeg underviser i sakte film, starter jeg alltid med de samme to råvarene. Det første er et opptak filmet med høy bildefrekvens, som kameraet selv skal spilles av langsomt. Det andre er et opptak av samme bevegelse filmet med vanlig bildefrekvens, som vi strekker ut i redigeringsprogrammet. Uten begge to finnes det ingenting å sammenligne.
Poenget er ikke å finne en vinner. Poenget er å se forskjellen med egne øyne, på din egen skjerm og med ditt eget utstyr. Derfor ber jeg deltakerne filme en rullende ball eller en fallende gjenstand to ganger, med stativ og jevnt lys, slik at lysforholdene ikke forklarer forskjellen mellom klippene.
Jeg merker alltid ned hvilke innstillinger som ble brukt på hvert klipp: bildefrekvens, lukkertid og lysforhold. Disse notatene går inn i arbeidsarket senere. Uten dem blir en sammenligning bare et inntrykk, og inntrykk er vanskelige å etterprøve neste gang du setter deg ned med materialet.
Det betyr at forberedelsen betyr mer enn selve redigeringen. Et klipp som er filmet uten plan, gir lite å lære av, uansett hvor godt programmet er. Jeg bruker gjerne ti minutter på å bestemme hva som skal skje foran kameraet før jeg trykker på opptak.
- To opptak av samme bevegelse, filmet etter hverandre
- Stativ og jevnt lys i begge opptakene
- Innstillingene noteres for hvert klipp
Redigeringsprogrammet som måleverktøy
Et redigeringsprogram er mer enn et sted å klippe. For oss fungerer det som et avspillingsbord der to spor kan ligge over hverandre, spilles i samme tempo og stoppes på en enkelt bilderute. Hvilket program du bruker, spiller liten rolle, så lenge det lar deg endre hastighet på et klipp og gå gjennom opptaket bilde for bilde.
Jeg ber deltakerne legge det naturlige sakte klippet øverst og det strukkede klippet rett under, med lik hastighet i utgangspunktet. Deretter spiller de av begge og ser etter det som skiller dem: hvor jevn bevegelsen er, om gjenstanden hopper mellom posisjoner, og om uskarpheten føles riktig for farten.
Det er lett å la øyet lure seg. Derfor bruker jeg bilde-for-bilde-visningen aktivt. Når du stopper på ruta der ballen treffer bordet, ser du hvor mange bilder som faktisk finnes rundt treffet. Det tallet forteller langt mer enn et inntrykk av at klippet ser fint ut, og det er et tall du kan skrive ned.
Et fåtall funksjoner er nok til dette arbeidet. Du trenger hastighetsendring, to spor og bilde-for-bilde-visning. Mer avanserte verktøy kan komme senere, men de skjuler ofte forskjellen vi prøver å se. Jeg anbefaler å slå dem av mens du øver, slik at klippet du ser på er så ærlig som mulig.
- To spor over hverandre med lik avspillingshastighet
- Bilde-for-bilde-visning for å telle bilder rundt en hendelse
- Hastighetsendring som eneste effekt som er slått på
Hva sakte film laget i etterarbeid gjør med bildet
Når et program strekker ut et klipp som er filmet med vanlig bildefrekvens, finnes det ikke nok bilder til å fylle tiden. Programmet må enten vise hvert bilde lenger, eller regne ut mellomliggende bilder. Det første gir en hakkete bevegelse. Det andre gir en jevnere, men tilgjort følelse, og kan gi rare feil rundt kanter og raske bevegelser.
Dette er noe du skal se selv. Jeg foreslår at du spiller av begge varianter og noterer hva du ser, uten å stole på mitt ord. Mitt forslag er at hakkingen er tydeligst ved rask bevegelse, men om det stemmer for ditt klipp, kan bare du avgjøre ved å kikke på bildene.
Her skiller jeg tydelig mellom det som er foreslått og det som er målt. At etterarbeid gir færre ekte bilder, er en forventning ut fra hvordan teknikken virker. At du faktisk får et hakkete resultat, er en observasjon du gjør på dine egne klipp og fører inn i arbeidsarket som målt.
Resultatene varierer fra utstyr til utstyr. Noen kameraer filmer med høy bildefrekvens kun i lavere oppløsning, andre bare i korte perioder. Slike begrensninger hører med i notatene dine, for de forklarer hvorfor din sammenligning ser annerledes ut enn en annen deltakers.
- Færre ekte bilder gir hakking eller utregnede mellombilder
- Forventning og observasjon føres i hver sin kolonne
- Utstyrets begrensninger noteres sammen med resultatet
Arbeidsarket som samler alt
Arbeidsarket er det verktøyet jeg setter høyest, fordi det tvinger oss til å være ærlige. Det har én kolonne for det du foreslår før du filmer, og en annen for det du faktisk observerer etterpå. Ofte stemmer de ikke overens, og nettopp der skjer læringen.
For hver sammenligning fyller du ut bildefrekvens, lukkertid, lysforhold og hvilken gjenstand du filmet. Så beskriver du med egne ord hvordan naturlig sakte film og etterarbeidet ser ut ved siden av hverandre. Hold beskrivelsen kort og konkret: hakkete, jevn, uskarp, skarp, med eksempler fra bestemte bilderuter.
Jeg ber også om en linje om utstyret. Hvilket kamera brukte du, og hvilke begrensninger fant du? Slike linjer virker kjedelige, men de gjør arket nyttig om en måned, når du har glemt hva som var hva. De hjelper også andre å forstå resultatene dine uten å måtte gjette.
Over tid bygger arket seg opp til en liten samling egne målinger. Det er verdt mer enn en hvilken som helst anbefaling fra meg, fordi det handler om utstyret du faktisk har i hendene. Jeg ser gjerne at deltakerne legger til nye rader hver gang de prøver noe nytt.
- Foreslått verdi og målt verdi i hver sin kolonne
- Kort beskrivelse med henvisning til bestemte bilderuter
- En linje om utstyr og begrensninger per sammenligning
Hverdagslige gjenstander som testmateriale
Du trenger ikke dyrt utstyr eller spesielle gjenstander. En tennisball som ruller over et bord, en mynt som snurrer, en skje som slippes i en bolle med vann: alt dette gir bevegelse som er enkel å gjenta og lett å sammenligne. Jeg velger gjenstander som beveger seg ulikt, slik at du får se hvordan tempoet påvirker resultatet.
Den rullende ballen er et godt første valg, fordi farten er jevn og banen forutsigbar. Det fallende objektet gir derimot en rask og kort hendelse, som stiller større krav til bildefrekvensen. Ved å teste begge ser du at samme innstilling kan fungere fint på det ene og dårlig på det andre.
Sett kameraet på stativ og bruk samme avstand hver gang. Lys fra et vindu eller en jevn lampe holder best, siden blinkende lys kan gi striper i opptaket. Merk plasseringen med tape på bordet, slik at du kan gjenta oppsettet uten å gjette.
Gjør hver test flere ganger. Én filming sier lite, fordi små forskjeller i kast eller rulling kan påvirke det du ser. Tre forsøk gir et bedre bilde av hva som skyldes innstillingene og hva som skyldes tilfeldigheter, og dem fører du som egne rader i arket.
- Rullende ball, snurrende mynt og fallende skje
- Samme avstand og samme lys i alle forsøk
- Minst tre forsøk per innstilling
Slik går du frem på en rolig kveld
Sett av en kveld og ta ett spørsmål om gangen. Start med å filme ballen med to ulike bildefrekvenser, og legg klippene i redigeringsprogrammet. Spill av begge i naturlig tempo, deretter i halv hastighet, og skriv ned hva du ser før du leser noe annet.
Neste steg er å filme samme bevegelse med vanlig bildefrekvens og strekke klippet i programmet. Sett det ved siden av det naturlige sakte klippet. Gå gjennom begge bilde for bilde ved treffpunktet, og tell hvor mange bilder du har rundt hendelsen. Før tallene inn i arket.
Til slutt skriver du to-tre setninger om hva som overrasket deg, og hva du vil teste neste gang. Ikke trekk store konklusjoner av én kveld. Nøl heller med å generalisere, og legg merke til hva som kun gjelder ditt kamera og din skjerm.
Gjør du dette jevnlig, ser du mønstre som ingen kan gi deg på forhånd. Det er hele ideen: du bygger din egen forståelse, med egne målinger, og vet til enhver tid hva som er forslag og hva som er resultat.
- Filme to bildefrekvenser og sammenligne i halv hastighet
- Telle bilder rundt treffpunktet og føre tallene i arket
- Skrive ned hva som overrasket deg
Verktøyene er enkle: to opptak av samme bevegelse, et redigeringsprogram med bilde-for-bilde-visning og et arbeidsark der forslag og målinger holdes adskilt. Det som gir verdi, er rutinen, ikke utstyret. Se på klippene dine med nysgjerrighet, noter det du faktisk ser, og vær tydelig på hva som skyldes kameraet ditt. Da blir hver øvelse et lite, ærlig bidrag til din egen forståelse av sakte film.