Da arbeidsarket avslørte hva Kristian egentlig hadde målt

Kristian og den rullende ballen

Kristian meldte seg på kurset i begynnelsen av høsten. Han er student, filmer på fritiden og eier et kamera med manuelle innstillinger, men uten noen særlig systematikk i hvordan han bruker dem. Det han ønsket, var enkelt å si: sakte film som ser jevn ut, uten at ballen han filmet ble til en tåke.

Første oppgave hjemme var å rulle en tennisball nedover en planke på kjøkkenbordet, med kameraet på stativ og lyset fra et vindu. Han filmet flere opptak med ulike innstillinger og hadde med seg arbeidsarket vi bruker i kurset. Der skal hver rad ha innstillinger, forventning og det han faktisk observerer.

Det han fortalte meg i den første meldingen, var at han følte han hadde gjort mye, men ikke visste hva han satt igjen med. Det er en vanlig opplevelse, og det er akkurat den som arbeidsarket er laget for å rydde opp i.

Det første utkastet til skjemaet

Kristian sendte meg utkastet sitt. Arket var pent utfylt, med bildefrekvens, lukkertid og en kort kommentar for hvert opptak. Men da jeg leste kolonnene nøye, var det vanskelig å se hvilke tall som kom fra opptakene og hvilke som kom fra videoer og tekster han hadde lest på forhånd.

Under overskriften «jevnhet» hadde han skrevet «veldig bra» på fire av fem rader. Under «uskarphet» sto det «passe». Ingen av delene var knyttet til noe han kunne peke på i bildet. Det var ikke slurv, men en naturlig måte å fylle ut på når man vil at resultatet skal se riktig ut.

Jeg ba ham ikke gjøre det om. Jeg ba ham sette en strek ved siden av hver påstand og skrive «foreslått» eller «målt» etter den.

• Foreslått: en verdi du har fra en veiledning eller en antakelse
• Målt: noe du har sett i opptaket og kan vise til
• Usikkert: noe du ikke har kunnet sjekke med utstyret ditt

Å skille foreslått fra målt

Merkingen tok Kristian et kvarter. Resultatet var tydelig: nesten alle verdiene i kolonnen for lukkertid var foreslåtte. Han hadde brukt anbefalingen om å la lukkertiden være omtrent det dobbelte av bildefrekvensen, men aldri sammenlignet med en annen innstilling på samme bevegelse.

Det er ikke en feil å starte med en foreslått verdi. Hele poenget med en test er at du har noe å prøve mot. Feilen oppstår når forslaget ender opp som en konklusjon i arket, og leseren, også du selv noen uker senere, tror det er et resultat.

Kristian skrev det slik: «Jeg trodde jeg hadde testet fem ting. Jeg hadde testet to.» Det var en nyttig setning å få på papir, og den gjorde at neste runde ble kortere og mer målrettet.

Ny runde med ett valg om gangen

Andre gang filmet Kristian den samme ballen på den samme planken, men endret bare lukkertiden og lot alt annet stå. Han tok tre opptak: en rask lukkertid, en middels og en langsom. Bildefrekvensen holdt han fast, og lyset ble ikke rørt.

Deretter spilte han opptakene av ved siden av hverandre og stoppet på samme punkt i bevegelsen, der ballen passerer en blyant han hadde lagt ved planken som merke. Der kunne han se forskjellen i uskarphet direkte, i stedet for å huske den.

I arket skrev han hva han så, med ord han selv kunne stå inne for: kantene på ballen, om mønsteret på overflaten kunne leses, og om bevegelsen virket hakkete. Ingen av radene fikk lov til å si «bra» uten en beskrivelse.

• Endre én innstilling per opptak
• Bruk et fast punkt i bildet som sammenligningsmerke
• Skriv det du ser, ikke det du håper å se

Det utstyret ikke kunne gi

En rad i arket ble stående åpen. Kristian ville prøve høyere bildefrekvens for å få ballen enda langsommere, men kameraet hans tilbød ikke de verdiene i full oppløsning. Han noterte det som en begrensning ved utstyret, ikke som noe han hadde mislyktes med.

Det er en del av hva kurset legger vekt på. Hvor mye sakte film du kan lage, avhenger av kameraet, minnekortet og lyset du har, og to personer med samme innstillinger kan få ulike resultater. Arket har derfor en egen kolonne for det som ikke lot seg teste.

For Kristian ble den kolonnen like nyttig som de andre. Den fortalte ham hva han kunne forvente av kameraet nå, og hva han eventuelt måtte vurdere senere, uten at jeg eller noen andre trengte å love noe på forhånd.

Hva jeg tar med meg fra denne saken

Når jeg tenker på Kristians ark, er det ikke tallene jeg husker, men hvordan det så ut etter at han hadde delt det inn. Færre rader, kortere kommentarer og en tydelig linje mellom det han hadde prøvd og det han bare hadde lest.

Mange begynner som han gjorde, med et ark som ser ferdig ut. Det er helt greit. Skjemaet er laget for å brukes to ganger: først for å samle det du tror, deretter for å kontrollere det du faktisk har sett.

Hvis du filmer noe enkelt i disse høstukene, en ball, en dråpe, en dør som lukkes, kan du gjøre det samme og se hva som blir stående igjen.